Kan man bondefange en prinsesse? Ja, Skavlan kan.

Martha L og Margit S møtte den samme mediamøkka!

For mange år siden intervjuet Otto Jespersen Margit Sandemo i radioprogrammet "Revolvermagasinet".
Dette ble ustyrtelig morsomt - men BARE fordi Margit veldig fort skjønte at Otto kødda med henne.
http://www.youtube.com/watch?v=gyNJJA0bwEE
Eksempel på OJ-spørsmål den gang:
Hva er det lengste spøkelset du har sett?
Går engelen din på vanlig regulativ? Er den med deg på badet, i sengen?
Drar gjenfødte ofte på gjenferd?

*

Nå i kveld ble Martha intervjuvet om det samme, jeg gjengir høydepunktene: Fredrik Skavlan undrer på om Marthas engel er naken. Og om ikke Ari burde ha en egen engel siden han har det så svartsynt og vanskelig? Og han ville vel fortalt henne om englemøtene sine, såfremst de ikke medførte utroskap mot selveste prinsesse-engelen?
Han latterliggjør systematisk hennes tema, er spydig og slem ved å insinuere og henvise til sladderpressens rykter om hennes ekteskap - og hun greier ikke reagere med annet enn flau latter. Hun begynner å plapre selv, om "fjærkre" og slikt.

*

Jeg kan godt dele den saklige kritikken mot Marthas nye bok. Den har mange svakheter, både litterært og i sin egen indre logikk. Det er også relevant for en journalist å rette et kritisk blikk mot den "mumbo-jumbo"-industrien der fortvilte mennesker blir loppet for penger og tid ved dubiøse og meget kostbare utdannelser innen healing, auratolkning, sjelereiser, krystallterapi etc.

Men jeg syns det er direkter flaut på journalistfagets vegne når Fredrik Skavlan velger å harsellere med sitt intervjuobjekt - han kaller dem jo attpåtil "gjester".  For en uverdig vert!
Det er tydelig veldig viktig for FS å distansere seg fra dette veldig spirituelle, ved å latterliggjøre sin gjest.  Han spør Martha om en hendelse i hennes liv, når hun fornemmet sin "engel" første gang. Hun svarer varsomt og oppriktig, vil ikke kalle det engel en gang, men beskriver et kjærlig nærvær og en følelse - samt en duft av roser. Hun deler fra sitt hjerte.
Og hva får hun?

En sleivete replikk, et spørsmål om hvorvidt engler også kan lukte vondt...

*

Senere i programmet handler det om stuntreporter Niklas som fokuserer på tiss og bærsj og sånt.
FS følger opp med spørsmål til Martha om det finnes noen rutiner for de kongelige om sånt...

*

Man kan bli freudianer av mindre.
Og håpe at Skavlan snart beveger seg opp igjen fra sin overraskende regenererte anale fase.

Forfatteren slo. (fy!) Men journalisten bedro. Sitt fag. (Tusen ganger FY!)

Det er tabu å kritisere en kollega.

Men ørefikene/klaskene som falt på Litteraturhuset får stor oppmerksomhet, så jeg drister meg til en refleksjon selv om jeg ikke var der, og kun bygger mitt inntrykk på nettmedias fremstilling.

(Foto av Morgenbladets Simen Sætre utenfor Litteraturhuset etter å ha blitt klasket til av forfatter Aslak Nore. Faksimile fra Dagbladet.) Her er en link for de som vil ha essensen, inkl. lydopptak fra selve hendelsen:http://www.dagbladet.no/2009/10/16/nyheter/aslak_nore/vold/integrering/8610193/

@@@@@


Både Morgenbladet, Dagbladet, Aftenposten, Klassekampen og andre har bokanmeldere som får lov å bruke uhorvelige spaltemetere og tid på å profilere seg selv mer enn bøkene/forfatterene de skal skrive om.

Jeg misunner dem dette spillerommet på mange vis -

- men generelt syns jeg vi i VG gjør en bedre jobb med tanke på leserenes behov/publikum:  Vi har 25 linjer normalt sett, og vi skal også bedrive en viss forbrukerjournalistikk: Dvs sette boken i kontekst, by på vår litterærere fagkunnskap, - mer enn å fremheve vår egen personlige smak, drodle om vår familie, eller hva vi opplevde "på vår vei til kirken i dag".

Jeg er gjerne kritisk til en bok. Men jeg prøver å møte den på bokens egne premisser. Når jeg er "bokbaderske" gjelder samme regel: Respekt og høflighet er ikke det samme som mangel på kristisk sans og saklige konfrontasjoner.

Spydigheter og personangrep kan kanskje være underholdende - men i denne saken virker det som om journalisten er "taperen".

Han (og Morgenbladet) føler seg altså "lurt" av en mediajippo fra forfatterens side. Men i stedet for å ta selvkritikk på sin/Morgenbladets vurderingsevne i informasjonsstrømmen, begynner Sætre en hånlig tirade der han fastslår at han heller burde feiret sin datters 3-årsdag (og at publikum utvilsomt også burde funnet på noe bedre enn å gå på Litteraturhuset).

Forfatteren slo. Fy!
Men journalisten bedro. Sitt fag.
Tusen ganger fy!

Åneiiii...media megger med Fredrikstad. Igjen.

Nå skal jeg skrive om programmet Klokka åtte hos meg, TV3, kommenteret av Alex Rosén (som forøvrig blottla sine fordommer mot Fredrikstad allerede da han laget TV-serien "Din Dag" og besøkte meg her i 2001) http://www.nrk.no/programmer/tv_arkiv/dagen_den_er_din/1348452.html

*

Joda. Som innflytter i Fredrikstad (2001) var jeg selv belemret med diverse fordommer. Men: jeg hadde da på godt og vondt vært på Institutt for Journalistikk i Gamlebyen, men nogenlunde gode minner. I alle fall det visuelle: for en vakker og halvhemmelig perle Gamlebyen er!

Ungene mine var enda verre enn meg.
Ja, to av dem tverrnektet da jeg informerte om at vi skulle flytte dit - fra trygge Ål i Hallingdal. (Som selvsagt også har litt fordommer å slite med)

Min lille søte datter fryktet at hun ved en slik flytting ville begynne å snakke som Raymond.
Min kjekke unge sønn var mest engstelig for at det ikke fantes gitarlærere i denne rare byen, og at han måtte begynne å spille ishockey.
Min eldste bolde sønn ga egentlig blaffen, for han skulle uansett være russ med gjengen på Gol.

Nuvel.
Kveldens TV-opplevelse:

Aldri før har prosjektet Klokka Åtte Hos Meg så åpenbart klaska sammen "aparte" personligheter. To av fire er litt sånn dere allltærnativve og til å le rått av -  mens en uptight svenske i hvit/blåstripet skjorte trolig er casta inn som morsom kontrast.
Jeg ser alle grepene. Jeg jobba tross alt for Wegelius TV da Casanova ble produsert.

*


Kveldens offer var Kai Frode Sørensen, en tydeligvis tilforladelig type med hang til MC-kjøring og utendørs matlaging. Gutten hadde faktisk en kokegrop i egen hage, og viste faktisk snev av spisskompetanse udi denne matlagingens risiko-sone: Mens Rosén gjorde narr, satt jeg og nikket til forbruket av aluminiumsfolie. Mens Rosén gjorde narr, satt jeg og ga tommelen opp for Kai Frodes innsikt i håndtering av blåskjell.


Men hva slags gjeng har TV3 satt sammen?
Er dette liksom representativt for Fredrikstad?

Jeg skal røpe en hemmelighet: Min gode venninne K meldte seg på. Og dermed jeg. For hun er oppegående i alle sammenhenger, bortsett fra at hun sitter i rullestol og har svært redusert førlighet også i hender/armer. Dvs hun lager mat ved hjelp av assistent. Hun er en gourmet (det er jeg også) - men hun fikk ikke bli med...kanskje hun er for "normal"?

*

Det er flaut å se dette, Alex.
Hva søren holder dere i TV3 på med?
Du laget ditt program ui -01, avsluttet med grilling på min veranda. Jeg ble også littebitte driti ut, da du absolutt skulle storme en pornosjappe på Svinesund - og jeg bare nekta å bli med. Men å kuppe en veikro med to pensjonistbusser og synge - vel, det var flaut men innafor grensa.

*

Kan vi få en slutt på at media-Norge kun profilerer Østfold som "raymond-syndromet"?
Kan alle som har med markedsføring av Østfoldkommuner vennligst slutte å fyre opp under slikt?

Jeg bare spør, litt slitent:
Hva hjelper det at vi har en genial designer og kommersielt vellykket gründer, Bård Eker, som kjøper opp Saab. Hva hjelper det at vi har en seriøs artist og politiker som Marianne Antonsen. Hva hjelper det at vi har forfattere som Klaus Hagerup. Hva hjelper det at Ivo de Figureido fikk Brageprisen for Fri Mann?  Georg Apenes bygget mer eller mindre på egne visjoner det vi i dag kaller den uvurderlige institusjonen  Datatilsynet. Aunt Marys avanserte musikk bragte dem til nivåer der f.eks turnerte med Deep Purple. Erling Johannessen var en pioner, autodikdakt arkeolog, en autoritet også innenfor akademia.

*

Men i Fredikstad velger man å bruke kulturpengene på tiltak som Roald Amundsens Minne.
Og halvdårlige TV-serier som Hvaler. (Hadde det enda vært en god manusserie, som Himmelblå)

Man sponser Harald, som ved sine filmer om de lange flate ballen bidrar ekstremt til å underbygge "raymond-stempelet".

Æsj.

Skillingsvisens evige sannhet

Jeg skulle bare teste kameraet mitt, så jeg gikk ut på verandaen.

Der kom jeg på den gamle "skillingsvisen":

Den siste rose, sto i kveldens blå. Da hun den siste sommerfuglen så.
Og rosen sa nå er vår sommer slutt. Og mine kronblad spres for stormen ut.

Bli her hos meg du vakre sommerfugl. Når høsten raser, hviler du i skjul.
Men sommerfuglen enset ikke det. Den løftet vingene og fløy av sted.

Den fløy og fløy da nattens mørke kom. Den angerfullt til rosen vendte om.
Den ville be om hva den vraket nyss. En seng av purpur og et dronningkyss.

For sent for sent, for nå var rosen død. Og kun en tistel ham til hvile bød.
Slike endte det da sol i østen rant. At man en sommerfugl blant tistler fant.

Et dikt. Og et design.

Pingvin eller kenguru? Et feministisk prinsippvalg.

Min datter Maria (formelt tiltales hun som O, universets sentrum) tar seg noen ganger tid til å opplyse, inspirere og utfordre sin mor i diverse feministiske prinsippdiskusjoner.

I dag var temaet: Hvem bør vi som moderne fruktbare kvinner annektere som idealer: Kenguruen eller pingvinen? Info behøves:

* Kengurumammaen
- plopper ut et ørlite foster (ca. 2 cm langt), uten smerte eller særlig innsats. Avkommet plasseres lett i pungen, og hvis den er levedyktig suger den seg fast der noen måneder mens mamma kan spise, ha, sex, løpe, hoppe, kjempe, leve som før. Ungen lever altså sitt eget liv i pungen. Her henger den i 6 - 7 måneder. Pattene i morens pung forsyner ungen med ulik type melk; fettrik melk til den nyfødte og magrere melk til den eldste. Etter noen måneders rask vekst begynner ungen å ta noen småturer ut av pungen, men kravler inn igjen for å die og sove og når farer truer. Etter ni måneder er ungen for stor til å få plass inni pungen. Da kan mammaen fremdeles la den die litt for kosens skyld, men ellers må den faktisk lære seg å spise annen mat og "get a life".

For feminister med kombinert selvstendighet/forplantningsbehov kan kvinne-kenguruen være et forbilde også i andre sammenhenger, idet den (sitats spesialistene i Dyreparken, Kristiansand) ”Spiser gjerne i grupper, men lever ellers alene.”


* Pingvinmammaen
legger et egg. Hun bygger ikke noe rede, og bryr seg heller ikke om at fyren hun puler er like hjemløs og ubemidlet. Pappaen tar i utgangspunktet sin tørn i utrugingen, fordi begge kjønn har den samme hudfolden mellom bena, der egget kan hvile noenlunde trygt. De bytter da på å skaffe hverandre mat – men hvis de blir for sultne, kaster de egget og satser på neste parring.
Når ungerne er 3-4 måneder gamle gir foreldrene blaffen i å skaffe dem mat en stund. I den perioden kan ungene tape nesten halvparten av kroppsvekten, og mange dør. De som overlever, trigger igjen foreldrenes omsorgsevne, og mor går da inn med mat og ly til tenåringshelvetet. Først når de er 5-7 år gamle, er kongepingviner modne selv å få unger. En pingvinkvinne parrer seg aldri med samme hann flere ganger, hun søker nye gener for hver unge. Myten om monogamiet er altså – en myte. I beste fall kan man si hun er serie-monogam – de få månedene hun er avhengig av den biologiske farens hjelp til ruging og matforsyning.

(PS! Alt du tror etter å ha sett filmen Pingvinenes Marsj er altså svært mye mindre romantisk, du har (igjen) blitt lurt av spekulative produsenter og markedsføringsmaskiner)

Er det meg eller Kari og Kjell Risvik det er noe alvorlig galt med?

Som noen av dere har lest, er jeg kritisk til det profilerte oversetterparet Kari og Kjell Risvik i min anmeldelse av Paulo Coelhos ferske bok Seierherren står alene. Dette diktet, velkjent for mange, var den siste dråpen i mitt beger, den som ledet til at jeg slang en (meget sjelden) terningklast 1.

Her har dere de tre versjonene, fra originalen på engelsk, til en etter min mening kvalifisert gjendikting på norsk, og så til sist den Risvikske versjon. (Skulle ønske jeg kunne sidestille dem linje for linje, men det går ikke pga teknikken her i bloggen.)

The Road Not Taken
Robert Frost (1874–1963).  Mountain Interval.  1920.

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.




Her er en oversettelse av Sigmund Skard:

Vegen eg ikkje tok

To vegar skildest i haustgul lund,
og ein mann kan ikkje fara to,
så eg fylgde den eine med augo ein stund
og lenge såg mellom tre og runn
til han løynde seg bort på den tette mo,

og tok så den andre, kor det no var,
men det var vel den som eg lika best
fordi han var grasgrodd og utrødd og rar,
endå båe synte no fotefar
om kanskje den fyrste var sliten mest,

og båe låg der i morgon-ro
med haustlauv som ingen klistra i leir.
Å, eg rekna med båe ein dag eller to!
Men eg visste kor greinut vegar må gro,
så eg tvila på om vi møttest meir.

Eg skal tala om dette gamal og grå,
ein gong og ein stad langt frå her:
det var vegar i skogen eg kunne gå,
og eg valde den som var tråkka av få,
og all ting valde eg då og der.



Og her er Kari og Kjell Risviks oversettelse i Paulo Coelhos roman Seierherren står alene: (Den er på kolofonsiden erklært copyright/åndsverk, direkteoversatt fra RF, og oversetternene kan  dessverre altså ikke skylde på Coelho)


Snart deler veien seg i den forgylte skog,
så synd at man ei kan følge dem begge,
man er jo kun seg selv, så der sto jeg,
og fulgte en av dem med blikket opp bakken,
til der den nådde skogen og forsvant.

Så valgte jeg den andre, som var ganske lik,
den fristet kanskje mer med sine gåter,
for den er gjengrodd, ikke så beferdet;
men mange har nok fulgt dem begge,
og begge bærer spor av gamle tråkk.

Og da jeg så ble var at over begge,
lå tykke lag av løv som var blitt svar,
så tenkte jeg at det ble hipp som happ.
Dog vet jeg jo at mpålet blir et annet,
Jeg bare tror jeg aldri kommer dit igjen.

Jeg ville si det som det var og sukke,
i tider og på steder som ennu var fjerne,
at veien delte seg i skogens dyyp, og jeg ...
Jeg valgte den som færrest hadde gått,
og det var det som gjorde utslaget.

Litterært veddemål

Forleden kveld satt jeg sammen med Gunnar Staalesen og Tom Egeland, og vi inngikk et veddemål: Hvilken nålevende norsk forfatter er mest sannsynlig nobelsprisvinner?

Vi var enige om at det ikke er noen av oss.
Vi var også enige om at den vi vedder på, ikke nødvendigvis er vår personlige favorittforfatter - men altså den vi tror mest sannsynlig har en sjans.

Mange vil nok tippe med Tom på Kjell Askildsen.
Jon Fosse er Gunnars kandidat.
Jeg våger meg frempå med Hanne Ørstavik som en farlig outsider.

Sa da har vi dealen klar: Hvis en av disse vinner nobelsprisen i litteratur, må de to som dermed taper veddemålet spandere en meget elevert aften. Vi snakker full nobelmiddag, med noble viner og ditto avec :)
Jeg gleder meg allerede, for hyggeligere og mer kunnskapsrike mannlige kollegaer skal man lete lenge etter!

Skal jeg overgå Politiken og legge ut den "forbudte" danske boka her?

Thomas Rathsacks bok Jæger - i kamp med eliten skaper stor debatt. (Foto: Niels Christensen, Politiken)

Han har skrevet om sine opplevelser som dansk soldat i Afghanistan, på en måte som fikk forsvaret til å kreve boken stanset. Da tok avisen Politiken saken i egne hender, og trykket manuskriptet i sin helhet som et vedlegg.

Først mandag bestemmer retten om forsvaret får medhold i å stanse boken, fordi den røper militære hemnmeligheter og metoder som kan skade danske/internasjonale styrkers sikkerhet og strategi i Afghanistan - en vits av en rettssak - siden alt uansett nå er ute i offentligheten.

Vi har diskutert lignende tema etter at en norsk soldat snakket mye og åpent til media. Egentlig er jeg fristet til å legge ut hele boken i min blogg, (japp, jeg har den i elektronisk form) men ikke en gang Politiken har våget/villet gjøre den tilgjengelig på nett. (Bare for de som kjøpte papiravisen den dagen)

Ønsker flere enn meg en etisk debatt om premissene i dette, finnes mange dilemma:

- Er ytringsfriheten truet når forsvaret prøver å stanse informasjon som kan skade pågående strategier og dermed koste enda flere liv?

- Bør en avis med tilgang til et slikt manus offentliggjøre det før saken er vurdert av rettsvesen/dommere?

- Hvis forlaget vinner saken mandag, og dermed kan selge sin bok - bør avisen Politiken måtte betale dem kompensasjon fordi de vil selge vesentlig færre eksemplarer?

Her er mer bakgrunnsstoff fra dagens Politiken: http://politiken.dk/indland/article790344.ece

Hvis interesse, legger jeg nok ut noen sentrale sider fra boka.

Saksøkt!!!! oj, så redd jeg og VG ble :)

Dagens Næringsliv publiserer i dag denne fryktelige nyheten:

Bokgigant på nakken

Dagens Næringsliv Morgen

- 15.09.2009

- Side: 050

Forfatter: MARGRETHE ZACHO HAARDE, Oslo

Forlagskjempen Random House sender sine advokater etter VG. Dan Browns forlag er i harnisk over at VG anmeldte hans nye roman "The Lost Symbol" før den lanseres i dag.

Det hjalp ikke at anmelder May Grethe Lerum i VG trillet terningen til fem og kalte Dan Browns nyeste roman for nok et mesterverk. Verdens største forlegger av engelskspråklige bøker, Random House, er opprørt etter at den norske avisen fredag trykket verdens første anmeldelse av Dan Browns "The Lost Symbol".

Boken, som er en oppfølger til superselgerne som "Engler & Demoner" og "Da Vinci-koden", lanseres i USA og Europa i dag, i et førsteopplag på nærmere ti millioner bøker.

- Våre advokater har sendt et brev til VG nå nettopp, sa kommunikasjonssjef Alison Barrow i Random House UK igår ettermiddag.

Forlaget ville ikke ha noen anmeldelser av boken før den slippes i dag.

- Denne lanseringen er så stor og spesiell. Vi har fulgt alle mulige prinsipper om konfidensialitet, gjort alt som står i vår makt for å holde denne fristen, sier Barrow, som ikke vil spekulere på mulige sanksjoner overfor VG.

"Begrenser ytringsfriheten"

Det er ikke bare mellom permene i Dan Browns bøker mystikken trives, også pr-apparatet rundt utgivelsen av "The Lost Symbol" har vært preget av hemmelighetskremmeri.

Alle forlag som distribuerer boken har signert en avtale som blant annet inneholder et punkt om at ingen, hverken anmeldere eller oversettere, skal få boken i hendene før den er tilgjengelig i bokhandelen - altså i dag.

VG vil ikke si hvor avisen har fått tak i sitt anmeldereksemplar. Leder for kultur- og underholdningsavdelingen Rampelys, Svein-Arne Haavik, understreker at avisen ikke har inngått noen avtale om når boken kan omtales.

- Hva forlagene måtte ha av avtaler med Random House, vet jeg ingenting om, men VG har i alle fall ikke signert noen avtale med selskapet, sier Haavik.

Han sier VG av prinsipp forsøker å unngå avtaler om såkalt sperrefrist med forlag og andre som skal lansere en vare.

- Sperrefrister begrenser den frie informasjonsstrømmen og ytringsfriheten. Får vi tak i en verdensnyhet av en bok, så skriver vi selvsagt om boken med n gang, vi spør ikke forleggeren om lov.

Forlaget Bazar har enerett på å gi ut de norske oversettelsene av Dan Brown. Den engelske versjonen kan imidlertid hvem som helst importere etter avtale med Random House.

Schibsted Forlag, som i likhet med VG eies av Schibsted, har så langt vært hovedleverandør av engelske Dan Brown-bøker til norske bokhandlere. Forlaget har solgt rundt 20.000 eksemplarer av "The Da Vinci Code", "Angels & Demons" og "The Digital Fortress". Forlaget regner med å selge 15.000 av "The Lost Symbol".

Avviser intern lekkasje

Salgssjef for internasjonale bøker i Schibsted Forlag, Pål-Erik Skramstad, avviser at forlaget har hatt noe som helst å gjøre med søsterselskapet VGs anmeldelse.

- Den boken har ikke kommet fra oss, nei. Det ville jo være veldig dumt av oss, særlig når vi tilhører samme konsern, sier Skramstad, og forklarer at boken har ligget på bakrommet hos bokhandlere landet rundt siden midten av forrige uke.

Han forteller at han ringte Random House i London så fort han oppdaget hva som sto på trykk i avisen.

- Det er forferdelig kjedelig, men hva konsekvensene vil bli for Schibsted vet jeg ingenting om. Vi har ingen erfaring fra lignende saker, sier han.

Alison Barrow i Random House sier at det ikke er forlaget, men VG selskapet er ute etter:

- Våre advokater henvender seg også til New York Times og Los Angeles Times, som sendte ut sine anmeldelser på internett mandag morgen.DAN BROWN * Den 45 år gamle, amerikanske forfatteren ble verdenskjent da han kom med romanen "Da Vinci-koden" i 2003. * Før han slo igjennom som forfatter, var han universitetslærer i engelsk og forsøkte seg på en karriere som sanger og låtskriver. * I tillegg til "Da Vinci-koden" er han kjent for de tidligere bøkene "Engler & Demoner" og "Den digitale festningen". * Bøkene hans er oversatt til 40 språk og er solgt i mer enn 80 millioner eksemplarer. * "The Lost Symbol" kommer på norsk 9. november.

©Dagens Næringsliv

Bevise enda mer?

I hele kveld har internasjonale media mast - de tror ikke jeg har boken, de tror jeg har boken...

Men jeg sier nei til å bruke natta på å scanne boka, for 100.000 dollar. Det ville ødelegge lesegleden for millioner av mennesker - og dessuten ødelegge min tillit som mangeårig anmelder/journalist i VG.

Så jeg legger uten noen bevis her, så alle som vil kan se.

Bevise at jeg har lest boken?

Japp, det måtte jo komme.

Flere internasjonale bloggsteder og media har i dag furtet fordi norske "lille" VG anmeldte Dan Browns ferske bok før sperrefristen. Så jeg føler jo et visst press, og må bare publisere dette bildet til mine venner - og alle som måtte være i tvil om hvorvidt jeg altså har/har lest boka.

PS! Boka vil før natten faller på fraktes til et hemmelig sted, der tolv heimevernsoldater har fått unntaksordre og hentet endestykkene til sine våpen. Videre vil mine venner i hundemiljøet stille med opptil 14 skarpdresserte shaefere, og patruljere området.
Siden jeg også har kontakter innenfor det norske forsvaret, stiller selvsagt en liten (men veltrent) gruppe som private bodyguards inntil boken endelig er lansert og terrortrusselen mot meg går ned til Level 3. Etter det, antar jeg at jegt kan gjøre hva jeg vil med de gutta...

Dan Browns The lost symbol er lest!

Japp, jeg ble første anmelder i verden som kunne levere min mening om denne boka.

Nope, jeg kommer aldri til å si hvor jeg fikk den fra, eller når.

Her er min vurdering:
(Jeg/VG vil ikke kjøre en spoiler, så konkrete handlingsreferat eller viktige spenningselementer avsløres ikke)

---

Gåte-mesteren slår til igjen


Dan Brown har på mesterlig vis sydd sammen en intrikat og kreativt heseblesende thriller, som på samme tid er både ren resirkulering av eget stoff – og likevel nyskapende.
Dette er formellitteratur på høyeste nivå, og oppskriften er slik: Man tager religiøse myter og legender som i mega-suksessboken Da Vinci-koden. Dette pares med boken Engler og demoners hovetema: ultramoderne forsking på kvantefysikk, grenselandet hjerne/kropp, eller tanke/materie.
Resultatet er altså The lost symbol, en selvlysende bastard av en spenningsfortelling, en 12-timers action så spekket med vold, drama og lag-på-lag gåter at det kjennes litt feil å påpeke at språket, metaforene og persontregningene er flatere enn noen gang.

Uten å ødelegge spenningen for leseren, handler denne romanen om at vår helt Robert Langdon får testet sin kunnskap om frimureriets symboler og legender. En hittil ukjent farsfigur (Peter Solomon) og elsket mentor er i livsfare, og sammen med dennes søster må han utfordre alle tenkelige hindre og fiender. Målet er som i Da Vinci-koden at menneskeheten må få vite en viktig Sannhet – med store politiske, åndelige og religiøse konsekvenser. Som i Da Vinci-koden må Langdon beskytte en viktig gjenstand, og som i Da Vinci-koden er den brutale fienden en bisarr, smerte-elskende asket med skjult fortid og mange ansikter.

Dette er en moderne thriller, skrevet med en så bevisst visuell storslagenhet at film-manusfolka i Hollywood får lite å gjøre. De kan heller konsentrere seg om å få lov å filme på location i det mest kjente monumenter og landemerker i verdens nye Jerusalem: Washington DC. For denne byen er selve symbolet på Amerikas fødsel, grunnlagt av frimurermesteren Georg Washington, og hans frimurermester-kompis-arkitekt (som ikke nevnes ved navn i romanen). Her finnes faktisk frimurerens skjulte helligdom, det som gjenskapes i enhver frimurerlosje: Salomos vestlige tempel.
Brown er slett ikke den første som utnytter byens mange tydelige arketektoniske symboler, og spekulerer i at USA er en nasjon skapt og styrt av frimurere. Men ingen seriøs forsker våger tegne opp et drama der Det hvite hus, obelisken Washington monument og Capitol Hill er designet ved gudommelig inspirasjon.

Brown gir sin leser mange fine google-tips, i et vell av symbolisme. Den som vil, kan ta davidstjernen (tradisjonelt Salomos segl) og legge den over USAs riksegl slik at den øvre trekanten omfavner det guddommelige øye-symbolet. Da vil hver av stjernens spisser peke mot følgende bokstaver: MASON. Altså frimureri. Kjente frimurere som Albert Einstein og Albrecht Dürer skrives inn, sammen med Isaac Newton, Schrødinger, Bohr og andre som har operert i grenselandet filosofi/fysikk.

Slik bygges gode konspirasjonsteorier av Dan Browns merke. I denne boken synes også den underliggende moralen, konklusjonen vår helt Langdon gjør seg til slutt, som en ren, skjær hyllest til frimureriets åndelige essens: Det finnes en mektig Konstruktør, en hellig arkitekt, som verken Jesus, Buddha, Profeten Muhammed eller noen annen religionsstifter har enerett på. Og til alle som fnøs av millionselgerboka The Secret: Dan Brown vil bevise at den har rett. Tanke styrer materie.

Selv bør han kanskje tenke på mulige nye rettssaker: Forfattere som David A. Shugart, Hank Hanegraaff og Paul L. Maier har skrevet om dette før. Men en mulig meta-meta-konspirasjon ligger nå i dagen her: De har samarbeidet med Brown, under dekke av å være hans kritikere.