Min datter Maria (formelt tiltales hun som O, universets sentrum) tar seg noen ganger tid til å opplyse, inspirere og utfordre sin mor i diverse feministiske prinsippdiskusjoner.
I dag var temaet: Hvem bør vi som moderne fruktbare kvinner annektere som idealer: Kenguruen eller pingvinen? Info behøves:
* Kengurumammaen
- plopper ut et ørlite foster (ca. 2 cm langt), uten smerte eller særlig innsats. Avkommet plasseres lett i pungen, og hvis den er levedyktig suger den seg fast der noen måneder mens mamma kan spise, ha, sex, løpe, hoppe, kjempe, leve som før. Ungen lever altså sitt eget liv i pungen. Her henger den i 6 - 7 måneder. Pattene i morens pung forsyner ungen med ulik type melk; fettrik melk til den nyfødte og magrere melk til den eldste. Etter noen måneders rask vekst begynner ungen å ta noen småturer ut av pungen, men kravler inn igjen for å die og sove og når farer truer. Etter ni måneder er ungen for stor til å få plass inni pungen. Da kan mammaen fremdeles la den die litt for kosens skyld, men ellers må den faktisk lære seg å spise annen mat og "get a life".
For feminister med kombinert selvstendighet/forplantningsbehov kan kvinne-kenguruen være et forbilde også i andre sammenhenger, idet den (sitats spesialistene i Dyreparken, Kristiansand) ”Spiser gjerne i grupper, men lever ellers alene.”
* Pingvinmammaen
legger et egg. Hun bygger ikke noe rede, og bryr seg heller ikke om at fyren hun puler er like hjemløs og ubemidlet. Pappaen tar i utgangspunktet sin tørn i utrugingen, fordi begge kjønn har den samme hudfolden mellom bena, der egget kan hvile noenlunde trygt. De bytter da på å skaffe hverandre mat – men hvis de blir for sultne, kaster de egget og satser på neste parring.
Når ungerne er 3-4 måneder gamle gir foreldrene blaffen i å skaffe dem mat en stund. I den perioden kan ungene tape nesten halvparten av kroppsvekten, og mange dør. De som overlever, trigger igjen foreldrenes omsorgsevne, og mor går da inn med mat og ly til tenåringshelvetet. Først når de er 5-7 år gamle, er kongepingviner modne selv å få unger. En pingvinkvinne parrer seg aldri med samme hann flere ganger, hun søker nye gener for hver unge. Myten om monogamiet er altså – en myte. I beste fall kan man si hun er serie-monogam – de få månedene hun er avhengig av den biologiske farens hjelp til ruging og matforsyning.
(PS! Alt du tror etter å ha sett filmen Pingvinenes Marsj er altså svært mye mindre romantisk, du har (igjen) blitt lurt av spekulative produsenter og markedsføringsmaskiner)
