Men ørefikene/klaskene som falt på Litteraturhuset får stor oppmerksomhet, så jeg drister meg til en refleksjon selv om jeg ikke var der, og kun bygger mitt inntrykk på nettmedias fremstilling.
(Foto av Morgenbladets Simen Sætre utenfor Litteraturhuset etter å ha blitt klasket til av forfatter Aslak Nore. Faksimile fra Dagbladet.) Her er en link for de som vil ha essensen, inkl. lydopptak fra selve hendelsen:http://www.dagbladet.no/2009/10/16/nyheter/aslak_nore/vold/integrering/8610193/
@@@@@
Både Morgenbladet, Dagbladet, Aftenposten, Klassekampen og andre har bokanmeldere som får lov å bruke uhorvelige spaltemetere og tid på å profilere seg selv mer enn bøkene/forfatterene de skal skrive om.
Jeg misunner dem dette spillerommet på mange vis -
- men generelt syns jeg vi i VG gjør en bedre jobb med tanke på leserenes behov/publikum: Vi har 25 linjer normalt sett, og vi skal også bedrive en viss forbrukerjournalistikk: Dvs sette boken i kontekst, by på vår litterærere fagkunnskap, - mer enn å fremheve vår egen personlige smak, drodle om vår familie, eller hva vi opplevde "på vår vei til kirken i dag".
Jeg er gjerne kritisk til en bok. Men jeg prøver å møte den på bokens egne premisser. Når jeg er "bokbaderske" gjelder samme regel: Respekt og høflighet er ikke det samme som mangel på kristisk sans og saklige konfrontasjoner.
Spydigheter og personangrep kan kanskje være underholdende - men i denne saken virker det som om journalisten er "taperen".
Han (og Morgenbladet) føler seg altså "lurt" av en mediajippo fra forfatterens side. Men i stedet for å ta selvkritikk på sin/Morgenbladets vurderingsevne i informasjonsstrømmen, begynner Sætre en hånlig tirade der han fastslår at han heller burde feiret sin datters 3-årsdag (og at publikum utvilsomt også burde funnet på noe bedre enn å gå på Litteraturhuset).
Forfatteren slo. Fy!
Men journalisten bedro. Sitt fag.
Tusen ganger fy!
