Der kom jeg på den gamle "skillingsvisen":
Den siste rose, sto i kveldens blå. Da hun den siste sommerfuglen så.
Og rosen sa nå er vår sommer slutt. Og mine kronblad spres for stormen ut.
Bli her hos meg du vakre sommerfugl. Når høsten raser, hviler du i skjul.
Men sommerfuglen enset ikke det. Den løftet vingene og fløy av sted.
Den fløy og fløy da nattens mørke kom. Den angerfullt til rosen vendte om.
Den ville be om hva den vraket nyss. En seng av purpur og et dronningkyss.
For sent for sent, for nå var rosen død. Og kun en tistel ham til hvile bød.
Slike endte det da sol i østen rant. At man en sommerfugl blant tistler fant.
