Her har dere de tre versjonene, fra originalen på engelsk, til en etter min mening kvalifisert gjendikting på norsk, og så til sist den Risvikske versjon. (Skulle ønske jeg kunne sidestille dem linje for linje, men det går ikke pga teknikken her i bloggen.)
The Road Not Taken
Robert Frost (1874–1963). Mountain Interval. 1920.
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
Her er en oversettelse av Sigmund Skard:
Vegen eg ikkje tok
To vegar skildest i haustgul lund,
og ein mann kan ikkje fara to,
så eg fylgde den eine med augo ein stund
og lenge såg mellom tre og runn
til han løynde seg bort på den tette mo,
og tok så den andre, kor det no var,
men det var vel den som eg lika best
fordi han var grasgrodd og utrødd og rar,
endå båe synte no fotefar
om kanskje den fyrste var sliten mest,
og båe låg der i morgon-ro
med haustlauv som ingen klistra i leir.
Å, eg rekna med båe ein dag eller to!
Men eg visste kor greinut vegar må gro,
så eg tvila på om vi møttest meir.
Eg skal tala om dette gamal og grå,
ein gong og ein stad langt frå her:
det var vegar i skogen eg kunne gå,
og eg valde den som var tråkka av få,
og all ting valde eg då og der.
Og her er Kari og Kjell Risviks oversettelse i Paulo Coelhos roman Seierherren står alene: (Den er på kolofonsiden erklært copyright/åndsverk, direkteoversatt fra RF, og oversetternene kan dessverre altså ikke skylde på Coelho)
Snart deler veien seg i den forgylte skog,
så synd at man ei kan følge dem begge,
man er jo kun seg selv, så der sto jeg,
og fulgte en av dem med blikket opp bakken,
til der den nådde skogen og forsvant.
Så valgte jeg den andre, som var ganske lik,
den fristet kanskje mer med sine gåter,
for den er gjengrodd, ikke så beferdet;
men mange har nok fulgt dem begge,
og begge bærer spor av gamle tråkk.
Og da jeg så ble var at over begge,
lå tykke lag av løv som var blitt svar,
så tenkte jeg at det ble hipp som happ.
Dog vet jeg jo at mpålet blir et annet,
Jeg bare tror jeg aldri kommer dit igjen.
Jeg ville si det som det var og sukke,
i tider og på steder som ennu var fjerne,
at veien delte seg i skogens dyyp, og jeg ...
Jeg valgte den som færrest hadde gått,
og det var det som gjorde utslaget.
