Dan Browns The lost symbol er lest!

Japp, jeg ble første anmelder i verden som kunne levere min mening om denne boka.

Nope, jeg kommer aldri til å si hvor jeg fikk den fra, eller når.

Her er min vurdering:
(Jeg/VG vil ikke kjøre en spoiler, så konkrete handlingsreferat eller viktige spenningselementer avsløres ikke)

---

Gåte-mesteren slår til igjen


Dan Brown har på mesterlig vis sydd sammen en intrikat og kreativt heseblesende thriller, som på samme tid er både ren resirkulering av eget stoff – og likevel nyskapende.
Dette er formellitteratur på høyeste nivå, og oppskriften er slik: Man tager religiøse myter og legender som i mega-suksessboken Da Vinci-koden. Dette pares med boken Engler og demoners hovetema: ultramoderne forsking på kvantefysikk, grenselandet hjerne/kropp, eller tanke/materie.
Resultatet er altså The lost symbol, en selvlysende bastard av en spenningsfortelling, en 12-timers action så spekket med vold, drama og lag-på-lag gåter at det kjennes litt feil å påpeke at språket, metaforene og persontregningene er flatere enn noen gang.

Uten å ødelegge spenningen for leseren, handler denne romanen om at vår helt Robert Langdon får testet sin kunnskap om frimureriets symboler og legender. En hittil ukjent farsfigur (Peter Solomon) og elsket mentor er i livsfare, og sammen med dennes søster må han utfordre alle tenkelige hindre og fiender. Målet er som i Da Vinci-koden at menneskeheten må få vite en viktig Sannhet – med store politiske, åndelige og religiøse konsekvenser. Som i Da Vinci-koden må Langdon beskytte en viktig gjenstand, og som i Da Vinci-koden er den brutale fienden en bisarr, smerte-elskende asket med skjult fortid og mange ansikter.

Dette er en moderne thriller, skrevet med en så bevisst visuell storslagenhet at film-manusfolka i Hollywood får lite å gjøre. De kan heller konsentrere seg om å få lov å filme på location i det mest kjente monumenter og landemerker i verdens nye Jerusalem: Washington DC. For denne byen er selve symbolet på Amerikas fødsel, grunnlagt av frimurermesteren Georg Washington, og hans frimurermester-kompis-arkitekt (som ikke nevnes ved navn i romanen). Her finnes faktisk frimurerens skjulte helligdom, det som gjenskapes i enhver frimurerlosje: Salomos vestlige tempel.
Brown er slett ikke den første som utnytter byens mange tydelige arketektoniske symboler, og spekulerer i at USA er en nasjon skapt og styrt av frimurere. Men ingen seriøs forsker våger tegne opp et drama der Det hvite hus, obelisken Washington monument og Capitol Hill er designet ved gudommelig inspirasjon.

Brown gir sin leser mange fine google-tips, i et vell av symbolisme. Den som vil, kan ta davidstjernen (tradisjonelt Salomos segl) og legge den over USAs riksegl slik at den øvre trekanten omfavner det guddommelige øye-symbolet. Da vil hver av stjernens spisser peke mot følgende bokstaver: MASON. Altså frimureri. Kjente frimurere som Albert Einstein og Albrecht Dürer skrives inn, sammen med Isaac Newton, Schrødinger, Bohr og andre som har operert i grenselandet filosofi/fysikk.

Slik bygges gode konspirasjonsteorier av Dan Browns merke. I denne boken synes også den underliggende moralen, konklusjonen vår helt Langdon gjør seg til slutt, som en ren, skjær hyllest til frimureriets åndelige essens: Det finnes en mektig Konstruktør, en hellig arkitekt, som verken Jesus, Buddha, Profeten Muhammed eller noen annen religionsstifter har enerett på. Og til alle som fnøs av millionselgerboka The Secret: Dan Brown vil bevise at den har rett. Tanke styrer materie.

Selv bør han kanskje tenke på mulige nye rettssaker: Forfattere som David A. Shugart, Hank Hanegraaff og Paul L. Maier har skrevet om dette før. Men en mulig meta-meta-konspirasjon ligger nå i dagen her: De har samarbeidet med Brown, under dekke av å være hans kritikere.