Kan man bondefange en prinsesse? Ja, Skavlan kan.

Martha L og Margit S møtte den samme mediamøkka!

For mange år siden intervjuet Otto Jespersen Margit Sandemo i radioprogrammet "Revolvermagasinet".
Dette ble ustyrtelig morsomt - men BARE fordi Margit veldig fort skjønte at Otto kødda med henne.
http://www.youtube.com/watch?v=gyNJJA0bwEE
Eksempel på OJ-spørsmål den gang:
Hva er det lengste spøkelset du har sett?
Går engelen din på vanlig regulativ? Er den med deg på badet, i sengen?
Drar gjenfødte ofte på gjenferd?

*

Nå i kveld ble Martha intervjuvet om det samme, jeg gjengir høydepunktene: Fredrik Skavlan undrer på om Marthas engel er naken. Og om ikke Ari burde ha en egen engel siden han har det så svartsynt og vanskelig? Og han ville vel fortalt henne om englemøtene sine, såfremst de ikke medførte utroskap mot selveste prinsesse-engelen?
Han latterliggjør systematisk hennes tema, er spydig og slem ved å insinuere og henvise til sladderpressens rykter om hennes ekteskap - og hun greier ikke reagere med annet enn flau latter. Hun begynner å plapre selv, om "fjærkre" og slikt.

*

Jeg kan godt dele den saklige kritikken mot Marthas nye bok. Den har mange svakheter, både litterært og i sin egen indre logikk. Det er også relevant for en journalist å rette et kritisk blikk mot den "mumbo-jumbo"-industrien der fortvilte mennesker blir loppet for penger og tid ved dubiøse og meget kostbare utdannelser innen healing, auratolkning, sjelereiser, krystallterapi etc.

Men jeg syns det er direkter flaut på journalistfagets vegne når Fredrik Skavlan velger å harsellere med sitt intervjuobjekt - han kaller dem jo attpåtil "gjester".  For en uverdig vert!
Det er tydelig veldig viktig for FS å distansere seg fra dette veldig spirituelle, ved å latterliggjøre sin gjest.  Han spør Martha om en hendelse i hennes liv, når hun fornemmet sin "engel" første gang. Hun svarer varsomt og oppriktig, vil ikke kalle det engel en gang, men beskriver et kjærlig nærvær og en følelse - samt en duft av roser. Hun deler fra sitt hjerte.
Og hva får hun?

En sleivete replikk, et spørsmål om hvorvidt engler også kan lukte vondt...

*

Senere i programmet handler det om stuntreporter Niklas som fokuserer på tiss og bærsj og sånt.
FS følger opp med spørsmål til Martha om det finnes noen rutiner for de kongelige om sånt...

*

Man kan bli freudianer av mindre.
Og håpe at Skavlan snart beveger seg opp igjen fra sin overraskende regenererte anale fase.

Forfatteren slo. (fy!) Men journalisten bedro. Sitt fag. (Tusen ganger FY!)

Det er tabu å kritisere en kollega.

Men ørefikene/klaskene som falt på Litteraturhuset får stor oppmerksomhet, så jeg drister meg til en refleksjon selv om jeg ikke var der, og kun bygger mitt inntrykk på nettmedias fremstilling.

(Foto av Morgenbladets Simen Sætre utenfor Litteraturhuset etter å ha blitt klasket til av forfatter Aslak Nore. Faksimile fra Dagbladet.) Her er en link for de som vil ha essensen, inkl. lydopptak fra selve hendelsen:http://www.dagbladet.no/2009/10/16/nyheter/aslak_nore/vold/integrering/8610193/

@@@@@


Både Morgenbladet, Dagbladet, Aftenposten, Klassekampen og andre har bokanmeldere som får lov å bruke uhorvelige spaltemetere og tid på å profilere seg selv mer enn bøkene/forfatterene de skal skrive om.

Jeg misunner dem dette spillerommet på mange vis -

- men generelt syns jeg vi i VG gjør en bedre jobb med tanke på leserenes behov/publikum:  Vi har 25 linjer normalt sett, og vi skal også bedrive en viss forbrukerjournalistikk: Dvs sette boken i kontekst, by på vår litterærere fagkunnskap, - mer enn å fremheve vår egen personlige smak, drodle om vår familie, eller hva vi opplevde "på vår vei til kirken i dag".

Jeg er gjerne kritisk til en bok. Men jeg prøver å møte den på bokens egne premisser. Når jeg er "bokbaderske" gjelder samme regel: Respekt og høflighet er ikke det samme som mangel på kristisk sans og saklige konfrontasjoner.

Spydigheter og personangrep kan kanskje være underholdende - men i denne saken virker det som om journalisten er "taperen".

Han (og Morgenbladet) føler seg altså "lurt" av en mediajippo fra forfatterens side. Men i stedet for å ta selvkritikk på sin/Morgenbladets vurderingsevne i informasjonsstrømmen, begynner Sætre en hånlig tirade der han fastslår at han heller burde feiret sin datters 3-årsdag (og at publikum utvilsomt også burde funnet på noe bedre enn å gå på Litteraturhuset).

Forfatteren slo. Fy!
Men journalisten bedro. Sitt fag.
Tusen ganger fy!

Åneiiii...media megger med Fredrikstad. Igjen.

Nå skal jeg skrive om programmet Klokka åtte hos meg, TV3, kommenteret av Alex Rosén (som forøvrig blottla sine fordommer mot Fredrikstad allerede da han laget TV-serien "Din Dag" og besøkte meg her i 2001) http://www.nrk.no/programmer/tv_arkiv/dagen_den_er_din/1348452.html

*

Joda. Som innflytter i Fredrikstad (2001) var jeg selv belemret med diverse fordommer. Men: jeg hadde da på godt og vondt vært på Institutt for Journalistikk i Gamlebyen, men nogenlunde gode minner. I alle fall det visuelle: for en vakker og halvhemmelig perle Gamlebyen er!

Ungene mine var enda verre enn meg.
Ja, to av dem tverrnektet da jeg informerte om at vi skulle flytte dit - fra trygge Ål i Hallingdal. (Som selvsagt også har litt fordommer å slite med)

Min lille søte datter fryktet at hun ved en slik flytting ville begynne å snakke som Raymond.
Min kjekke unge sønn var mest engstelig for at det ikke fantes gitarlærere i denne rare byen, og at han måtte begynne å spille ishockey.
Min eldste bolde sønn ga egentlig blaffen, for han skulle uansett være russ med gjengen på Gol.

Nuvel.
Kveldens TV-opplevelse:

Aldri før har prosjektet Klokka Åtte Hos Meg så åpenbart klaska sammen "aparte" personligheter. To av fire er litt sånn dere allltærnativve og til å le rått av -  mens en uptight svenske i hvit/blåstripet skjorte trolig er casta inn som morsom kontrast.
Jeg ser alle grepene. Jeg jobba tross alt for Wegelius TV da Casanova ble produsert.

*


Kveldens offer var Kai Frode Sørensen, en tydeligvis tilforladelig type med hang til MC-kjøring og utendørs matlaging. Gutten hadde faktisk en kokegrop i egen hage, og viste faktisk snev av spisskompetanse udi denne matlagingens risiko-sone: Mens Rosén gjorde narr, satt jeg og nikket til forbruket av aluminiumsfolie. Mens Rosén gjorde narr, satt jeg og ga tommelen opp for Kai Frodes innsikt i håndtering av blåskjell.


Men hva slags gjeng har TV3 satt sammen?
Er dette liksom representativt for Fredrikstad?

Jeg skal røpe en hemmelighet: Min gode venninne K meldte seg på. Og dermed jeg. For hun er oppegående i alle sammenhenger, bortsett fra at hun sitter i rullestol og har svært redusert førlighet også i hender/armer. Dvs hun lager mat ved hjelp av assistent. Hun er en gourmet (det er jeg også) - men hun fikk ikke bli med...kanskje hun er for "normal"?

*

Det er flaut å se dette, Alex.
Hva søren holder dere i TV3 på med?
Du laget ditt program ui -01, avsluttet med grilling på min veranda. Jeg ble også littebitte driti ut, da du absolutt skulle storme en pornosjappe på Svinesund - og jeg bare nekta å bli med. Men å kuppe en veikro med to pensjonistbusser og synge - vel, det var flaut men innafor grensa.

*

Kan vi få en slutt på at media-Norge kun profilerer Østfold som "raymond-syndromet"?
Kan alle som har med markedsføring av Østfoldkommuner vennligst slutte å fyre opp under slikt?

Jeg bare spør, litt slitent:
Hva hjelper det at vi har en genial designer og kommersielt vellykket gründer, Bård Eker, som kjøper opp Saab. Hva hjelper det at vi har en seriøs artist og politiker som Marianne Antonsen. Hva hjelper det at vi har forfattere som Klaus Hagerup. Hva hjelper det at Ivo de Figureido fikk Brageprisen for Fri Mann?  Georg Apenes bygget mer eller mindre på egne visjoner det vi i dag kaller den uvurderlige institusjonen  Datatilsynet. Aunt Marys avanserte musikk bragte dem til nivåer der f.eks turnerte med Deep Purple. Erling Johannessen var en pioner, autodikdakt arkeolog, en autoritet også innenfor akademia.

*

Men i Fredikstad velger man å bruke kulturpengene på tiltak som Roald Amundsens Minne.
Og halvdårlige TV-serier som Hvaler. (Hadde det enda vært en god manusserie, som Himmelblå)

Man sponser Harald, som ved sine filmer om de lange flate ballen bidrar ekstremt til å underbygge "raymond-stempelet".

Æsj.

Skillingsvisens evige sannhet

Jeg skulle bare teste kameraet mitt, så jeg gikk ut på verandaen.

Der kom jeg på den gamle "skillingsvisen":

Den siste rose, sto i kveldens blå. Da hun den siste sommerfuglen så.
Og rosen sa nå er vår sommer slutt. Og mine kronblad spres for stormen ut.

Bli her hos meg du vakre sommerfugl. Når høsten raser, hviler du i skjul.
Men sommerfuglen enset ikke det. Den løftet vingene og fløy av sted.

Den fløy og fløy da nattens mørke kom. Den angerfullt til rosen vendte om.
Den ville be om hva den vraket nyss. En seng av purpur og et dronningkyss.

For sent for sent, for nå var rosen død. Og kun en tistel ham til hvile bød.
Slike endte det da sol i østen rant. At man en sommerfugl blant tistler fant.

Et dikt. Og et design.

Pingvin eller kenguru? Et feministisk prinsippvalg.

Min datter Maria (formelt tiltales hun som O, universets sentrum) tar seg noen ganger tid til å opplyse, inspirere og utfordre sin mor i diverse feministiske prinsippdiskusjoner.

I dag var temaet: Hvem bør vi som moderne fruktbare kvinner annektere som idealer: Kenguruen eller pingvinen? Info behøves:

* Kengurumammaen
- plopper ut et ørlite foster (ca. 2 cm langt), uten smerte eller særlig innsats. Avkommet plasseres lett i pungen, og hvis den er levedyktig suger den seg fast der noen måneder mens mamma kan spise, ha, sex, løpe, hoppe, kjempe, leve som før. Ungen lever altså sitt eget liv i pungen. Her henger den i 6 - 7 måneder. Pattene i morens pung forsyner ungen med ulik type melk; fettrik melk til den nyfødte og magrere melk til den eldste. Etter noen måneders rask vekst begynner ungen å ta noen småturer ut av pungen, men kravler inn igjen for å die og sove og når farer truer. Etter ni måneder er ungen for stor til å få plass inni pungen. Da kan mammaen fremdeles la den die litt for kosens skyld, men ellers må den faktisk lære seg å spise annen mat og "get a life".

For feminister med kombinert selvstendighet/forplantningsbehov kan kvinne-kenguruen være et forbilde også i andre sammenhenger, idet den (sitats spesialistene i Dyreparken, Kristiansand) ”Spiser gjerne i grupper, men lever ellers alene.”


* Pingvinmammaen
legger et egg. Hun bygger ikke noe rede, og bryr seg heller ikke om at fyren hun puler er like hjemløs og ubemidlet. Pappaen tar i utgangspunktet sin tørn i utrugingen, fordi begge kjønn har den samme hudfolden mellom bena, der egget kan hvile noenlunde trygt. De bytter da på å skaffe hverandre mat – men hvis de blir for sultne, kaster de egget og satser på neste parring.
Når ungerne er 3-4 måneder gamle gir foreldrene blaffen i å skaffe dem mat en stund. I den perioden kan ungene tape nesten halvparten av kroppsvekten, og mange dør. De som overlever, trigger igjen foreldrenes omsorgsevne, og mor går da inn med mat og ly til tenåringshelvetet. Først når de er 5-7 år gamle, er kongepingviner modne selv å få unger. En pingvinkvinne parrer seg aldri med samme hann flere ganger, hun søker nye gener for hver unge. Myten om monogamiet er altså – en myte. I beste fall kan man si hun er serie-monogam – de få månedene hun er avhengig av den biologiske farens hjelp til ruging og matforsyning.

(PS! Alt du tror etter å ha sett filmen Pingvinenes Marsj er altså svært mye mindre romantisk, du har (igjen) blitt lurt av spekulative produsenter og markedsføringsmaskiner)